Repost fra @healingwithkqs
Etter at sønnen min ble født i 2017, fikk jeg kjøreangst. Jeg husker det første panikkanfallet jeg hadde på motorveien – det forandret evnen min til å kjøre på motorveier fra det øyeblikket og videre. Det skjedde uten grunn … ingenting stort hadde skjedd, som en ulykke. Og likevel, uansett hva jeg sa til meg selv rasjonelt, klarte jeg ikke å kjøre på motorveier uten å stivne, uten høy puls, uten den hete adrenalinskvulpen som bruste gjennom kroppen, uten følelsen av at jeg skulle besvime. Jeg visste innerst inne at det som skjedde med meg, ikke var normalt. Jeg visste at noe fysisk hadde skjedd, men jeg klarte ikke å sette fingeren på hva det var. Jeg gikk fra lege til lege, fra psykiater til psykiater, og ble satt på utallige medisiner. Benzoer virket, men de er ingen langsiktig løsning. Jeg husker at jeg spurte hver eneste lege … hvorfor skjedde dette etter at jeg hadde født et barn? Ingen kunne svare, annet enn å si «hormoner». Virkelig??? Da burde jo enhver kvinne som har født oppleve det samme! Men det gjør de ikke. Jeg søkte og søkte etter svar, og til slutt snublet jeg over @medicalmedium. Det forandret livet mitt.
Den fysiske årsaken fantes – den satt ikke i hodet
For første gang lærte jeg at det faktisk fantes en fysisk årsak til panikkanfallene mine, og at den ikke satt i hodet mitt. Vel å merke: jeg hadde prøvd meditasjon, pusteøvelser, alt … og ingenting av det virket.
Hva var så årsaken?
Det var en kombinasjon av nevrotoksiske påvirkninger som omfattet virus og giftige tungmetaller. Virusene hadde betent vagusnerven min, og metallene fôret dem. Jeg vet hva du tenker … hvilke metaller? Sushi og tunfisk, noen??? Kvikksølv! Aluminium i den daglige deodoranten min. Plantevernmidler på plenen min. Vaskemiddelet mitt og stearinlysene jeg hadde brent gjennom årene. Ingen av oss er immune mot disse tingene. Jeg hadde også en ubalanse i hjernens elektriske tilførsel i blodet. Kort sagt: jeg spiste ikke nok glukose (den riktige typen) og drakk ikke nok væske til å holde den høyt nok i blodet. Uten rikelig tilførsel av glukose, når adrenalin flommer gjennom systemet, er det som et elektrisk nett som går varmt og blir overbelastet i hjernen. Glukosen er der for å kjøle det ned, og jeg hadde ikke nok.
